Idag, 10. desember skal hele verdensbefolkningen hedre ytringsfriheten, og kreve fredsprisvinner Liu Xiaobos løslatelse, men det lurere en fare i skyggene. Arbeiderpartiet forsøker nemlig å tvinge gjennom Datalagringsdirektivet. Dette på tross av at høringsrunden i EU enda ikke er over, og at direktivet etter all sansynlighet blir endret i løpet av våren. Og ikke til det bedre. Koste hva det koste vil for personvernet.
Når skal egentlig galskapen ende? Hvor går grensen for EU-kåte AP-pamper? Utenriksministeren uttaler at Norge har en plikt til å innføre alle direktiver innen det indre markedet, og glemmer helt av at vi faktisk sa nei til dette i 1994, og bruker frykten for EØS-avtalen og markedsadgang som skremselpropaganda for å få Høyre og befolkningen med seg på overvåkningstoget. Dersom vi sier Ja, så er det ingen vei tilbake. Prisen for EØS-avtalen er tydeligvis en overvåkningsstat som går så langt at ikke en gang Stalin kunne ha drømt om det, og dette synes Støre, og resten av AP-styret er helt greit, de har jo tross alt et image å opprettholde.
Som bekymret medborger har jeg ingen interesse av at staten skal lagre nettrafikken til befolkningen, og jeg har ihvertfall ingen interesse av at “kompetente myndigheter” i resten av Europa skal ha tilgang til dataene. Ikke fordi jeg har noe å skjule, men fordi jeg helt sikkert kommer til å få ting jeg ikke vil dele, og jeg mener at internettanonymiteten er en viktig del av det frie samfunnet vi lever i idag. Ihverfall gjorde vi det en gang i tiden…
Det å finne en løsning på nettverksproblemen DLD presenterer er egentlig ikke noe problem, det er mer prinsippielt for meg. Det er tross alt bare å laste ned TOR, eller skaffe seg et abonement på en VPN-løsning. Smarttelefonen jeg kjøpte tidligere i år derimot, er det. Det er litt surt å ha brukt 3000 kroner på en gjenstand som vil fungere som en peilesender for storebror Staten.
