Den liberale rettsstaten

Norge liker å se på seg selv som en liberal rettsstat. En rettsstat hvor individets handlingsrom for livsutfoldelse og selvbestemmelse skal være størst mulig. Vi begrenser dette handlingsrommet av behovet for å beskytte «borgernes og samfunnets interesser» mot skade. Vektingen av dette har gitt oss en human rettsstat, med et mildt kontroll og sanksjonnivå.

I Norge har alltid rettssikkerhet og personvern vært viktig. og frem til slutten av 1990-tallet var det kun i tilfeller som omhandlet rikets sikkerhet og alvorlige narkotikasaker man brukte telefonavlytting som hjelpemiddel i etterforskningen. To uker etter 11. september forutså den amerikanske høyesterettsdommeren Sandra Day O’Connor en rask utvikling mot flere restriksjoner av personvernet. Siden da har nettopp dette vært et utviklingstrekk i den vestlige samfunnsmodellen. En avgjørende faktor for denne utviklingen er befolkningens irrasjonelle angst for terror og tilliten til at rettsstaten forvalter vår felles velferd.

Terroristers mål er å skape mest mulig frykt og ettervirkninger etter angrepet deres. Av den grunn mener jeg at angrepet mot World Trade Center i 2001 er historiens mest vellykkede terrorangrep. Angrepet i seg selv, kombinert med apokalyptiske uttalelser fra styringsorganer i USA og Storbritannia, førte dette enorm frykt for terror i hele vesten. Man så på angrepet som det største utslaget av hatkriminalitet noen sinne. Den påfølgende kampen mot terroristene har ført til to forferdelige kriger, som for afghanere og irakere har blitt den eksistensielle trusselen krigen skulle verne dem mot.

Kampen mot terror har også ført til en gradvis nedbryting av rettsstatens sentrale idealer. USAs internering av fanger på Guantanamo, totalt uten rettsbeskyttelse og omfattende bruk av tortur i fangebehandlingen er et vanvittig eksempel på dette. Tiltak som ble legitimert av juridisk argumentasjon fra justismyndighetene i landet. Norge har dessverre ikke gått imot tortureringen USA gjennomførte. Dette på tross av at vi som alliert og gjennom krigssamarbeid risikerer å bli holdt som medansvarlig av for disse handlingene. Noen viktige elementer av interneringslovgivningen ble til slutt underkjent av høyesteretten i USA. Dette gjorde også Law lords i Storbritannia. Lord Hoffman uttalte «Den virkelige trusselen mot nasjonens eksistens, i betydningen av et folk som lever i overensstemmelse med sin lovtradisjon og sine politiske verdier, kommer ikke fra terrorisme, men fra lover som dette.»

Krigen mot terror har blitt importert til oss blant annet gjennom FNs terrorlister, som er godkjent av FNs sikkerhetsråd. En liste over personer eller organisasjoner som er misstenkt for å drive med terrorvirksomhet. Oppføring på listen skjer totalt uten rettssikkerhet og andre rettslige garantier og det er nesten umulig å bli fjernet fra listen. Dersom man befinner seg på listen, innebærer det at dine økonomiske verdier blir fryst, og det vil være ulovlig å gjennomføre økonomiske transaksjoner med deg. Det er skummelt og rett og slett uhørt at FN vedtar slike virkemiddel, og ikke bare det, de har også forrang fremfor alle andre internasjonale konvensjoner, også de Europeiske menneskerettighetene.

Også her i landet har utviklingen vært skremmende etter 11. september. Romavlyttingen ble for eksempel innført i 2005, på tross av å ha blitt avvist tidligere på grunn av konsekvensene det har for personvernet. Et annet brudd med den norske straffetradisjonen skjedde da PST fikk lov til å benytte dette til «forebyggende arbeid», noe som betyr at du kan avlytte et hvilket som helst rom uten at en straffbar handling har blitt utført. Alle som har lest litt om Lund-kommisjonen burde synes at dette virkelig er hårreisende. Denne love strider forøvrig også med grunnloven, som sier at undersøkelser i private hjem er forbudt i alt annet enn «i kriminelle tilfælde». Vi har altså sett en kontinuerlig utvikling mot mer og mer inngripen i personvernet.

Men politikerne stopper ikke der. Mange av tiltakene som har blitt gjennomført har overvåkning av oss alle som mål. Undersøkelser utført av både MI5 og CIA konkluderer med at det ikke er mulig å lage en treffsikker terroristprofil, så derfor er det like greit å bare overvåke oss alle. Bare innen for Ring 2 i Oslo er det 2000 overvåkingskameraer. Målet er å skaffe tilveie store nasjonale registre av flest mule opplysninger fra hele befolkningen, ikke bare DNA, fingeravtrykk og iris, men alle våre gjøremål og kjennetegn. At dette er siktemålet kommer klart frem av EUs datalagringsdirektiv (DLD) og den svenske FRA-loven.

FRA-loven gir svenske myndigheter anledning til å overvåke all utenlandsk elektronisk kommunikasjon som passerer svenske-grensa. De kan også overvåke innholdet i kommunikasjonen. Svenskene får altså detaljkunnskap om hva det kommuniseres om, i motsetning til hva man får av DLD. Kommunikasjon innad i Norge går veldig ofte over svenskegrensa. Altså rammes vi ekstra hardt av denne ordningen. Rekkevidden til denne loven er uklar. Det er for eksempel ikke klart hvor stor grad sikkerhetspolitiet har innsyn i arkivene og ikke minst rettsikkerheten til utlendinger som rammes.

Datalagringsdirektivet betyr at alle våre kommunikasjons mønstre overvåkes, både via telefon og over internett. Tanken om at hvem som helst kan se når man snakker med legen, psykologen, ekteskaprådgiveren, politiet og journalister er skremmende, og det representerer også en innskrenking av ytringsfriheten. Tilhengerne bagatelliserer direktivet ved å si at det ikke påbyr lagring i noe særlig større grad en hva teleleverandørene gjør idag på grunnlag av avtaleforholdet de har med forbrukere. Det er selvfølgelig noe helt annet å godta at personlige opplysninger blir lagret av faktureringshennsyn enn å måtte tvangsavstå opplysningene til staten for bruk i kriminalitetsbekjempelse. Det er dette Georg Apenes omtaler som totalitært svermeri.

Det er skummelt at et hvert nytt tiltak gjennomføres uten øye for totaliteten i det som skjer. Friheten vår blir knappere og knappere. Politikerne uttaler seg allikevel ofte om viktigheten av individvern, men i realiteten er det ingen nevneverdig motstand mot kontrollinteressene. Årsaken til den manglende motstanden er den økende internasjonaliseringen av kriminalbekjempelse de siste årene. I tillegg kommer folkets frykt, som både påvirker politikere og media. Vi er også så naive at vi tror at informasjonen aldri vil bli missbrukt av noen som helst.

George W. Bush sa i en tale til kongressen den 20. september 2001 «and night fell on a different world, a world where freedom itself is under attack.» Et angrep han selv satte igang de neste månedene. Et angrep som møtte minimalt med mostand. Det største problemet er nok l at de aller fleste har vokst opp i en liberal rettsstat, og ikke innser at denne er truet. Diskusjonen om datalagringsdirektivet er altså det beste som har skjedd for personvernet på mange år. Det er på tide å si nei til raseringen av de grunnleggende vestlige verdiene om frihet og selvbestemmelse. Stå opp for rettstaten, si nei til DLD!