Europeisk utlevering – Et verktøy mot alvorlig kriminalitet?

Europeisk utlevering, et verktøy mot alvorlig kriminalitet.

Den Europeiske utleveringsloven har vært i kraft siden 2003 i alle EU land, og ble vedtatt en uke etter 11. september, for å kunne effektivisere det Europeiske politisamarbeidet mot alvorlig kriminalitet. Prinisppet er at personer som er siktet for et lovbrudd i et EU-land, men oppholder seg i et annet, skal arresteres for så å utleveres til medlemstaten hvor siktelsen foreligger. Dette instrumentet har vært kontroversiellt siden det først ble innført.

Saken mot Julian Assange er et eksempel på hvordan denne loven virker. Assange er siktet i Sverige for voldtekt av to kvinner, og har blitt arrestert i Stordbritannia. Han står nå ovenfor utlevering. Problemet i denne saken er at anmeldelsen helt klart er politisk motivert, bevisene er mangelfulle og slik saken er idag, har ikke Assange begått noe lovbrudd i henhold til Britisk lov, bare Svensk lov. Mange spør seg idag hvordan Assange kan bli holdt fengslet for et lovbrudd som ikke eksisterer under britisk lov, eller hvordan han kan bli utlevert av en domstol, uten at den har blitt presentert for nok bevismateriale til at det skulle vært nok til å åpne en sak.

Dette har gjort at ultleveringsloven har fått økt oppmerksomhet, og man kan tydelig se loven ikke fungerer etter hensikten, som var å styrke det europeiske sammarbeidet for å hidre terrorisme og annen grensekryssende, alvorlig kriminalitet (Høres det kjent ut?).

Problemet med dette er at politiet har staret i feil ende, og slik loven brukes idag blir flere mennekser utlevert til forskjellige stater hvor de må stå til rette for små overtramp og trivielle saker. Hver dag utleverer Stordbritannia rundt tre personer, og det er lite som tilsier at det er snakk om særiøse kriminelle eller terrorister. Faktumet er nesten alle advokater som har jobbet med slike saker mener at systemet aboslutt ikke fungerer som det skal, og at sakene de må jobbe med ikke ville blitt avholdt på balløya

Polen er det landet i EU som krever flest utleveringer. I 2009 sendte de ut over 5000 utleveringskrav. Saker som tyveri av desserter og å ha overdratt kridittkortet 10 år tidligere, men betalt tilbake siden var blandt sakene. Personer blir chartret til Polen, for å måtte møte opp i kriminalsaker som ikke eksisterer i andre EU-land.

Harmoniseringen av EUs politiressurser fortsetter. Fra januar er det meningen at en ransakelsesordre, utendt fra et meldemsland skal annerkjennes i alle andre medlemsland. Man får mene hva man vil, men jeg har ikke mye interesse av at politiet skal komme å ransake hjemmet mitt fordi jeg overdro bankortet mitt i Polen.

Snikinnføring

Idag, 10. desember skal hele verdensbefolkningen hedre ytringsfriheten, og kreve fredsprisvinner Liu Xiaobos løslatelse, men det lurere en fare i skyggene. Arbeiderpartiet forsøker nemlig å tvinge gjennom Datalagringsdirektivet. Dette på tross av at høringsrunden i EU enda ikke er over, og at direktivet etter all sansynlighet blir endret i løpet av våren. Og ikke til det bedre. Koste hva det koste vil for personvernet.

Når skal egentlig galskapen ende? Hvor går grensen for EU-kåte AP-pamper? Utenriksministeren uttaler at Norge har en plikt til å innføre alle direktiver innen det indre markedet, og glemmer helt av at vi faktisk sa nei til dette i 1994, og bruker frykten for EØS-avtalen og markedsadgang som skremselpropaganda for å få Høyre og befolkningen med seg på overvåkningstoget. Dersom vi sier Ja, så er det ingen vei tilbake. Prisen for EØS-avtalen er tydeligvis en overvåkningsstat som går så langt at ikke en gang Stalin kunne ha drømt om det, og dette synes Støre, og resten av AP-styret er helt greit, de har jo tross alt et image å opprettholde.

Som bekymret medborger har jeg ingen interesse av at staten skal lagre nettrafikken til befolkningen, og jeg har ihvertfall ingen interesse av at “kompetente myndigheter” i resten av Europa skal ha tilgang til dataene. Ikke fordi jeg har noe å skjule, men fordi jeg helt sikkert kommer til å få ting jeg ikke vil dele, og jeg mener at internettanonymiteten er en viktig del av det frie samfunnet vi lever i idag. Ihverfall gjorde vi det en gang i tiden…

Det å finne en løsning på nettverksproblemen DLD presenterer er egentlig ikke noe problem, det er mer prinsippielt for meg. Det er tross alt bare å laste ned TOR, eller skaffe seg et abonement på en VPN-løsning. Smarttelefonen jeg kjøpte tidligere i år derimot, er det. Det er litt surt å ha brukt 3000 kroner på en gjenstand som vil fungere som en peilesender for storebror Staten.

Den liberale rettsstaten

Norge liker å se på seg selv som en liberal rettsstat. En rettsstat hvor individets handlingsrom for livsutfoldelse og selvbestemmelse skal være størst mulig. Vi begrenser dette handlingsrommet av behovet for å beskytte «borgernes og samfunnets interesser» mot skade. Vektingen av dette har gitt oss en human rettsstat, med et mildt kontroll og sanksjonnivå.

I Norge har alltid rettssikkerhet og personvern vært viktig. og frem til slutten av 1990-tallet var det kun i tilfeller som omhandlet rikets sikkerhet og alvorlige narkotikasaker man brukte telefonavlytting som hjelpemiddel i etterforskningen. To uker etter 11. september forutså den amerikanske høyesterettsdommeren Sandra Day O’Connor en rask utvikling mot flere restriksjoner av personvernet. Siden da har nettopp dette vært et utviklingstrekk i den vestlige samfunnsmodellen. En avgjørende faktor for denne utviklingen er befolkningens irrasjonelle angst for terror og tilliten til at rettsstaten forvalter vår felles velferd.

Terroristers mål er å skape mest mulig frykt og ettervirkninger etter angrepet deres. Av den grunn mener jeg at angrepet mot World Trade Center i 2001 er historiens mest vellykkede terrorangrep. Angrepet i seg selv, kombinert med apokalyptiske uttalelser fra styringsorganer i USA og Storbritannia, førte dette enorm frykt for terror i hele vesten. Man så på angrepet som det største utslaget av hatkriminalitet noen sinne. Den påfølgende kampen mot terroristene har ført til to forferdelige kriger, som for afghanere og irakere har blitt den eksistensielle trusselen krigen skulle verne dem mot.

Kampen mot terror har også ført til en gradvis nedbryting av rettsstatens sentrale idealer. USAs internering av fanger på Guantanamo, totalt uten rettsbeskyttelse og omfattende bruk av tortur i fangebehandlingen er et vanvittig eksempel på dette. Tiltak som ble legitimert av juridisk argumentasjon fra justismyndighetene i landet. Norge har dessverre ikke gått imot tortureringen USA gjennomførte. Dette på tross av at vi som alliert og gjennom krigssamarbeid risikerer å bli holdt som medansvarlig av for disse handlingene. Noen viktige elementer av interneringslovgivningen ble til slutt underkjent av høyesteretten i USA. Dette gjorde også Law lords i Storbritannia. Lord Hoffman uttalte «Den virkelige trusselen mot nasjonens eksistens, i betydningen av et folk som lever i overensstemmelse med sin lovtradisjon og sine politiske verdier, kommer ikke fra terrorisme, men fra lover som dette.»

Krigen mot terror har blitt importert til oss blant annet gjennom FNs terrorlister, som er godkjent av FNs sikkerhetsråd. En liste over personer eller organisasjoner som er misstenkt for å drive med terrorvirksomhet. Oppføring på listen skjer totalt uten rettssikkerhet og andre rettslige garantier og det er nesten umulig å bli fjernet fra listen. Dersom man befinner seg på listen, innebærer det at dine økonomiske verdier blir fryst, og det vil være ulovlig å gjennomføre økonomiske transaksjoner med deg. Det er skummelt og rett og slett uhørt at FN vedtar slike virkemiddel, og ikke bare det, de har også forrang fremfor alle andre internasjonale konvensjoner, også de Europeiske menneskerettighetene.

Også her i landet har utviklingen vært skremmende etter 11. september. Romavlyttingen ble for eksempel innført i 2005, på tross av å ha blitt avvist tidligere på grunn av konsekvensene det har for personvernet. Et annet brudd med den norske straffetradisjonen skjedde da PST fikk lov til å benytte dette til «forebyggende arbeid», noe som betyr at du kan avlytte et hvilket som helst rom uten at en straffbar handling har blitt utført. Alle som har lest litt om Lund-kommisjonen burde synes at dette virkelig er hårreisende. Denne love strider forøvrig også med grunnloven, som sier at undersøkelser i private hjem er forbudt i alt annet enn «i kriminelle tilfælde». Vi har altså sett en kontinuerlig utvikling mot mer og mer inngripen i personvernet.

Men politikerne stopper ikke der. Mange av tiltakene som har blitt gjennomført har overvåkning av oss alle som mål. Undersøkelser utført av både MI5 og CIA konkluderer med at det ikke er mulig å lage en treffsikker terroristprofil, så derfor er det like greit å bare overvåke oss alle. Bare innen for Ring 2 i Oslo er det 2000 overvåkingskameraer. Målet er å skaffe tilveie store nasjonale registre av flest mule opplysninger fra hele befolkningen, ikke bare DNA, fingeravtrykk og iris, men alle våre gjøremål og kjennetegn. At dette er siktemålet kommer klart frem av EUs datalagringsdirektiv (DLD) og den svenske FRA-loven.

FRA-loven gir svenske myndigheter anledning til å overvåke all utenlandsk elektronisk kommunikasjon som passerer svenske-grensa. De kan også overvåke innholdet i kommunikasjonen. Svenskene får altså detaljkunnskap om hva det kommuniseres om, i motsetning til hva man får av DLD. Kommunikasjon innad i Norge går veldig ofte over svenskegrensa. Altså rammes vi ekstra hardt av denne ordningen. Rekkevidden til denne loven er uklar. Det er for eksempel ikke klart hvor stor grad sikkerhetspolitiet har innsyn i arkivene og ikke minst rettsikkerheten til utlendinger som rammes.

Datalagringsdirektivet betyr at alle våre kommunikasjons mønstre overvåkes, både via telefon og over internett. Tanken om at hvem som helst kan se når man snakker med legen, psykologen, ekteskaprådgiveren, politiet og journalister er skremmende, og det representerer også en innskrenking av ytringsfriheten. Tilhengerne bagatelliserer direktivet ved å si at det ikke påbyr lagring i noe særlig større grad en hva teleleverandørene gjør idag på grunnlag av avtaleforholdet de har med forbrukere. Det er selvfølgelig noe helt annet å godta at personlige opplysninger blir lagret av faktureringshennsyn enn å måtte tvangsavstå opplysningene til staten for bruk i kriminalitetsbekjempelse. Det er dette Georg Apenes omtaler som totalitært svermeri.

Det er skummelt at et hvert nytt tiltak gjennomføres uten øye for totaliteten i det som skjer. Friheten vår blir knappere og knappere. Politikerne uttaler seg allikevel ofte om viktigheten av individvern, men i realiteten er det ingen nevneverdig motstand mot kontrollinteressene. Årsaken til den manglende motstanden er den økende internasjonaliseringen av kriminalbekjempelse de siste årene. I tillegg kommer folkets frykt, som både påvirker politikere og media. Vi er også så naive at vi tror at informasjonen aldri vil bli missbrukt av noen som helst.

George W. Bush sa i en tale til kongressen den 20. september 2001 «and night fell on a different world, a world where freedom itself is under attack.» Et angrep han selv satte igang de neste månedene. Et angrep som møtte minimalt med mostand. Det største problemet er nok l at de aller fleste har vokst opp i en liberal rettsstat, og ikke innser at denne er truet. Diskusjonen om datalagringsdirektivet er altså det beste som har skjedd for personvernet på mange år. Det er på tide å si nei til raseringen av de grunnleggende vestlige verdiene om frihet og selvbestemmelse. Stå opp for rettstaten, si nei til DLD!

EU har blitt mere EU

Nå begynner det å bli en stund siden jeg har skrevet noe her, og det er jo litt beklagelig, men nå tenkte jeg at jeg skulle skive noen ord, jeg har tenkt på å skrive siden november…

Den første desember 2009, endte EUs åtte og et halvt år lange kamp for å få innført EU-grunnloven. I løpet av denne prosessen har EU løyet, ignorert demokratiske avstemninger, truet med sanksjoner og brutt egne lover for å få i gjennom traktaten sin.
Men som en del av dette, har EU fått utpekt en ny «europeisk president», Herman Van Rompuy. Eu har rett og slett blitt Europas forente stater.
Rompuy ble ikke valgt av folket, men utpekt på en hemmelig middag, som var arrangert for statslederne i de 27 medlemslandene, og de pekte ut en av sine egne. Herman var nemlig statsministeren til Belgia. Det merkelige med hele greia, er at han faktisk skal motta en lønn som er større enn Obamas, noe som tydelig viser hvordan den Europeiske politikk-klassen passer på seg selv.

Enda mer kontroversielt, er hvem som ble «valgt» som EUs utenriksminister, Catherine Margaret Ashton. Hun ble utpekt under samme middag som Rompuy. Ashton har vært et totalt ukjent fjes for de aller fleste, helt til hun tok denne jobben. Hun har aldri hatt en skikkelig jobb, og hun har heller ikke blitt valgt til en eneste stilling i hele livet sitt. Hun jobbet i det Britiske «House of Lords» og fikk én større jobb der, nemlig å få Lisboatraktaten godkjent. Måten hun løste dette på, var å nekte for at den var identisk som EU-grunnloven. Studier av lisboatraktaten, har vist at det ikke er noen reell forskjell på disse to traktatene.

Dette viser klart at Lisboatraktaten kun fører til et enda mer byråkratisk og udemokratisk EU.

Den nye regjeringa

Nå er den nye regjeringa klar. Og vi kan konstatere at det er 10 EU-motstandere som sitter i regjeringa.
Alle statsrådene til SV og SP, i tillegg er APs Trond Giske og Anniken Huitfeldt motstandere av norsk medlemskap.
Det at halve regjeringa er EU-motstandere er meget bra.
Det jeg, som nordlending, synes er veldig trist er at Lisbeth Berg-Hansen har fått jobben som fiskeri minister. Denne dama er aktiv EU-tilhenger, og var med og grunnla kysten inn i EU.
Dette er en organisasjon som kom med den hårreisende påstanden at mesteparten av fisken Norge fisker holder til innenfor 12 nautiske mil fra kysten, og vil derfor ikke ligge i EU-havet. Dette er en såpass grov løgn at de umulig kan tro på den selv.
Berg-Hansen er en meget rik dame, som er meget positiv til store redere, og vil neppe gjøre en særlig god jobb for det tradisjonelle kystfisket i Norge.
Lisbeth Berg-Hansen har vært i dialog med EU før, og da endte det med at hun måtte gå av som styremedlem i FHL på grunn av hennes håndtering av laksekrisen i 2005.
Hun er tydeligvis for overfisket og den dårlig fiskeriforvaltningen EU står for. Dette vil ikke være bra for Norge.

Skitten valgkamp i Irland

Dette er et leserinnlegg jeg sendte til Avisa Nordland fra Irland. Det har desverre ikke kommet på trykk enda.

Paa fredag skal irene stemme over den omstritte Lisboatraktaten. Jeg er til stede i Dublin og er sjokkert over den urettferdige prosessen.

For det foerste har regjeringa og ja-sida gjort om paa reglene for valgfinansiering, slik at nei-sida, som er avhengige av private donorer, har svaert faa muligheter til aa faa midler til aa drive kampanje. I tillegg har regjeringa, med støtte fra EU, pumpa inn millioner av kroner i kampanjen for traktaten. Vaare venner har paa oeya kjemper en desperat kamp mot overmakta. Den irske statskanalen har endra reglene for sendetid, slik at nei-sida ikke lenger faar like mye sendetid som ja-sida. Som om ikke dette var nok har EU-kommisjonen til og med blanda seg direkte inn i den nasjonale valgkampen.

Nylig hadde Irlands to stoerste aviser et 16 sider vedlegg om Lisboatraktaten. Denne informasjonen var betalt av EU-kommisjonen gjennom skattepenger, og var langt paa vei reklame for tilhengarene av traktaten.

Talspersonen for den irske nei-organisasjonen Peoples Movement, Patricia McKenna, er oppgitt. Som tidlegare Europaparlamentarikar har hun lang fartsid i politikken. Patricia sier hun aldri har opplevd en saa skitten valgkamp som denne.

- EU-kommisjonen setter inn enorme ressurser for aa paavirke folk til aa stemme ja, mens vi har ingenting. Det EU gjoer her er ulovlig bruk av skattepenger, og totalt forkastelig, sier hun.

Som om ikke alt dette var nok, har ja-siden i natt vaert ute i gatene i Dublin og sabotert nei-sida sine plakater. Der nei-sida har hengt opp korrekt informasjon om at ved innfoering av Lisboa-traktaten vil Irland gaa fra aa ha 2 % stemmerett til aa faa 0,8%, har ja-sida klistra over store lapper med ordet ”LIAR!”.

Dette er trist, og direkte sabotasje. Me haaper fortsatt paa et nei paa fredag. Men dersom det skulle bli ja, blir det ingen soet seier for EU. Dette har vaert en skitten, skitten kampanje, og et trist kapittel i historien til det europeisk demokratiet.

Jonas Wenberg

Leder Bodoe Ungdom Mot EU

EU og bompenger

EU har funnet ut at bompenger strider mot konkurranseregler. I et nytt direktiv vil de redusere maks rabatten bompengeselskapene kan gi fra 50 % til 13 %.
I Norge har rabattsystemet tatt hensyn til miljø og brukere som bruker veien ofte, i praksis betyr dette at man kan kjøpe diverse brikker, og man får rabatt ut i fra hvor mange ganger man passerer bomringen. Hvis EU får bestemme vil dette bli vesentlig dyrere for personer som kjører gjennom ringen ofte.
Dette henger sammen med EUs latterlige syn på rettferdig konkurranse. EU mener nemlig at dette diskriminerer utenlandske selskaper, siden de ikke oppnår samme rabatten. Men dette kommer jo av at de ikke bruker veien like ofte som norske næringsdrivende, og dermed ikke har gjort seg fortjent til samme rabatt.
Jeg mener at bruk av reservasjonsretten vil være den eneste kloke løsningen mot dette direktivet, som vil få store konsekvenser for næringsdrivende og bilister. Spesielt i distriktene.
Så får vi se om Bil-glade Høyre er enige med samferdselsministeren (SP) om at dette ikke er bra. Det samme gjelder «distriktsvennlige» AP.

På tide med en ny EØS-debatt?

Nå er det nye Stortinget valg av folket, uheldigvis har ja-siden kommet styrket ut av valget. Dette har nok lite med EU og gjøre, siden EU var en ikke-sak i valgkampen. Slik jeg ser det var det tyngdepunktene i de forskjellige regjeringsalternativene som kom styrket ut av valget, ikke Ja-siden. Folket har etter valget faktisk fått en økt EU-skepsis. Likevel blir det spennende å se hvordan dette vil utarte seg de neste fire årene.

Nei til EU og Ungdom mot EU har i over ett år krevd en offentlig utredning om EØS-avtalen og alternativer til EØS. Stortinget sa seg positiv til en utredning før sommeren, og jeg håper de følger opp dette, fordi EØS-avtalen har vært alt annet enn positivt for Norge.

Da EØS-avtalen ble debattert i 1992 sa Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet: Vi må ha denne avtalen for å sikre markedsadgang til Europa (Ble oppsiktsvekkende nok også sagt av de samme under EU-debatten i 1994 som et inn i EU-argument). Dette var ikke sant da, og er like villedende den dag i dag.

Før Norge gikk inn i EU hadde vi i 19 år hatt tollfri adgang til det europeiske markedet. Vi hadde en frihandelsavtale som omfattet alle industrivarer og sa at vi skulle ha tollfri adgang og ingen kvotebegrensninger. Eneste unntak var næringsmiddelindustrien. Det har vært toll på alle landbruksvarer, slik Norge ønsket, og på bearbeidede fiskeriprodukter, etter EUs ønske. Ellers har vi hatt samme adgang til EU-markedet de siste 25-årene.

Noe vi ser nå er at EØS-avtalen kritiseres ikke bare av de som var i mot innføringen i 1992, men også de som var for den, men som på sikt ville ha Norge inn i EU. Det kjedelige er at de bruker samme argumentasjon mot den som Nei-siden brukte under debatten i 1992. Nemlig det at Norge må godta alt som kommer fra Brussel uten å få være med og bestemme.

Men det er faktisk ikke slik at vi er nødt til å godta alt EU vedtar. Vi står for eksempel utenfor det økonomiske området, dette er bra siden oljenæringen gjør at norsk økonomi svinger i utakt med EUs. Vi slipper også å la EU bestemme vår handelspolitikk med de fattigste i verden. Her er EU dårligst i verden, og FN mener at EU er den største bidragsyteren til økt fattigdom i utviklingsland.
Og kanskje det viktigste; vi beholder taleretten ved internasjonale konferanser. Hvis vi melder oss inn i EU mister vi taleretten i FN, på klimamøter osv, siden EU har en felles utenrikspolitikk og dermed må de forsvare det alle medlemslandene blir enige om. (Les, Tyskland, Frankrike, Spania, Storbritannia og Italia) Og da blir det ganske utvaskede krav de kommer med.

EØS omfatter derfor bare en liten del av EUs vedtekter. Men virkningene av avtalen har blitt tydeligere de siste årene og har vist seg som en trussel mot demokratiet i Norge. Norge må trekke forslag i sak etter sak hvor de har tolket EU-regler med sunn fornuft og sosiale hensyn. Dette har ESA og EFTA-domstolen slått hardt ned på. EUs regler går nemlig foran det Norske demokratiet.

Ulempene med EØS kan også summeres opp i kroner og ører. De er størst i olje og gassindustrien. Anbudsordningen og oljedirektivet gjør at oljenæringen taper markedsandeler og konsesjonsvilkår som sikret utvikling av norsk oljekompetanse og norsk oljeforsikring ikke kan stilles.
Gassdirektivet styrker gasskjøperne og presser prisene nedover, og olje- og energidepartementet var forberedt på årlige tap på svimlende 9 milliarder årlig. Til sammenlikning er tollavgiftene på fisk til Europa på en halv milliard årlig.

Men de økonomiske forskjellene er ikke den viktigste grunnen til at EØS-avtalen burde debatteres. Det er de kraftige inngrepene EØS tvinger frem mot handlefriheten til styringsorganene i Norge på alle nivåer.

EØS-avtalen gir heller ikke Norge noen muligheter til å gripe inn når vi ser uheldige konsekvenser av markedskonkurransen. Mangel på fri flyt av varer, tjenester og kapital er ikke noe viktig samfunnsproblem i dag. EU retter derfor oppmerksomheten i feil retning, og Norge gjør det samme gjennom EØS. Men vil det hjelpe om vi melder oss inn i EU?

Europabevegelsen klager stadig over hvor håpløs EØS-avtalen er og at vi ikke får bestemme noe som helst. Dette er vi på Nei-siden enige om. Men ja-siden mener at det eneste alternativet er å melde oss inn i EU!

Men slipper vi unna det som er dårlig ved EØS inne i EU? Selvfølgelig gjør vi ikke det. Alle regler for det indre markedet er det samme i EU som det er i EØS. Reglene vil ramme oss på samme måte, uansett hvor integrert vi er i EU, så vil konsekvensene av lovene være den samme.

Det er slik at vi får medbestemmelse over lovgivningen i EU hvis vi blir medlem. Men de siste årene har det ikke vært EØS-lover som har rammet oss hardest. Det er EU-kommisjonens og EF-domstolens tolkning av hva som er i strid med EU-traktaten som har vært det verste. Eksempler på dette er at vi ikke kunne la bedrifter i fraflyttingskommuner slippe arbeidsgiveravgift.
«Slik har det vært med angrepene på hjemfallsretten, på bo- og driveplikten i landbruket, på boplikten i boligområder langs sørlandskysten, på eierbegrensningene i finansnæringa, på frislippet av rusbrusen, på øremerkingen av professorater for kvinner i fag der det bare fins mannlige professorer.» sier Dag Seierstad.

Dette fører til overstyring av stortinget, fylkesting og kommunestyre fra Brussel. Dette skal selvfølgelig endre seg med en gang Norge blir med i unionen.

Men en slik radikal endring av EU-traktatens grunnleggende punkter ter har aldri vært foreslått av noen regjering innad i EU. Dette er ikke så rart, siden alle land er nødt til å være enig med det. Hvis Norge blir med vil det være minst 28 regjeringer som vil være enige.
Hvis Norge ønsker en slik endring etter at vi har meldt oss inn, er det ikke da lurt å finne ut om det er noen nasjoner som er enige med oss først? For det å revolusjonere EU fra bunnen alene vil ikke være en enkel oppgave.

Dette er realiteten: Nye EU-direktiver som gjør EU verre kan vi reservere oss mot. Dette er en rett ja-siden som roper om overstyring og demokratisk underskudd aldri har brukt. De går faktisk så langt som å påstå at denne retten ikke er reell og at avtalen vil rase sammen hvis vi legger ned veto. Men hvis dette er tilfellet har Høyre (som kom med dette utspillet) brutt grunnloven da de stemte for EØS-avtalen i 1992.
Men hvis EU-kommisjonen mener at Norge bryter EU-traktaten kan ikke Norge si nei.

Både ja og nei-siden er enig om at EØS-avtalen kunne vært langt bedre for Norge. Når situasjonen er slik må det jo være en mulighet for at vi kan gå i forhandlinger med EU om endringer i avtalen. Men da må Norge ha kommet med konkrete alternativer til en EØS-avtale og utmelding må være et alternativ, hvis ikke har vi ingen god forhandlingsposisjon.

Endringer vi burde få til: rett til å stille strengere miljøkrav i Norge enn i EU. Rett til å ha egen regionalpolitikk som hindrer fraflytting. Rett til unntak fra EUs anbudskrav, for eksempel i kollektivtrafikken og rett til å beholde konsesjonslover som ikke diskriminerer utlendinger, som heimfallsretten.

Lisboatraktaten: Et bedre EU!

Det påstår ihvertfall EU-kommisjonen. Men vil den nå det? Å hva er egentlig Lisboatraktaten?
Lisboatraktaten er faktisk EU-grunnloven som ble nedstemt av Franskmenn og Nederlendere for noen år siden. Etter dette nederlaget samlet EU inn informasjon fra velgere i disse landene og prøvde å forstå hva som var galt med Grunnloven. Det de fant ut var at Nederlendere og Franskmenn ikke synes at EU skulle ha noen grunnlov, og at de ikke ville at EU skulle bli en føderal stat. Dette grunnet EU kommisjonen på, og kom på en genial løsning. Vi fjerner skriftene om felles nasjonalsang og felles flagg. Så setter vi den sammen som en vanlig traktat, også lurer vi den inn gjennom bakdøren. Det er egentlig ikke en vanlig traktat, det er 300 sider med referanser og endringer av gamle lover og regler, den er faktisk uleselig. Sentrale EU-politikere har selv sagt at Lisboa egentlig bare er en omskrivning av EU-grunnloven.

Alle land har snart godtatt den. Det er bare Irland som har holdt folkeavstemming om traktaten. Grunnen til at andre land ikke har avstemming om traktaten er at Irlands grunnlov sier at man skal ha folkeavstemning før man kan gi bort makt fra det nasjonale parlamentet.

Charlie McGreevy (EU kommisjonær for det indre markedet) sa følgende: «Alle politikere i Europa ville vist at hvis Lisboa skulle ha blitt gitt til deres valgkrets for en folkeavstemning, ville 95% av landene sagt nei» og dette kommer fra kommisjonen selv! Snakk om demokratisk underskudd!

Men stemte ikke Irene nei? Jo, det gjorde de. Men EU tvinger dem til å stemme på nytt igjen. Faktisk må de stemme på nytt uten at en eneste bokstav eller komma er endret i den opprinnelige lovteksten.

Irske ja-folk sier at traktaten skal beskytte rettighetene til arbeidere i EU. Men Lisboatraktaen oppmuntrer arbeidsgivere til å bruke billig arbeidskraft, og har ikke endret reglene som gav EU-domstolen anledning til å fatte 4 dommer som gikk dramatisk utover utenlandske arbeidstakeres rettigheter. Dette fører til «a race to the bottom» og vil redusere lønn og knuse fagbevegelsen.

EU har garantert Irene om at Lisboatraktaten ikke vil endre Irenes rett til og bestemme sin egen lovgivning når det kommer til skatter, minstelønn, abort og andre områder. Dette er en garanti som ikke er i samsvar med det som faktisk står i traktaten. Der står det «in accordance with well settled case law of the EU Court of Justice (ECJ) the Treaties and the law adopted by the Union om the basis of the Treaties have primacy over the law of Member States, under the conditions laid down by the said case law»
På Norsk: EUs lover er over medlemslandenes lover.

Lisboatraktaten vil også endre stemmetyngden til EU-stater. Den vil bli mer basert på innbyggertall. Dette betyr at Danmark som i dag har ¼-del av Tysklands stemmetyngde, vil med lisboa bare ha 1/16-del av Tysklands innflytelse. Irland er i samme størrelsesklasse. De vil gå fra 2% av stemmetyngden til 0,8%. Da er det merkelig at politikerne sier at Irene må godta traktaten hvis de ikke vil miste innflytelse i EU!

På tross av at Irene sa nei i fjor, vil altså EU på-tvinge dem denne traktaten. Ungdom mot EU skal til Irland, og vi skal gjøre alt vi kan for at EU skal forstå at nei betyr nei.

Høyres EU-garanti

Erna Solberg la den 21. august ut en video på Youtube. Her snakker hun om hvorfor EU er så viktig for Høyre. Her sier hun mye jeg mener det er viktig å kommentere.

Hun begynner med å si at EU er viktig er viktig for Norsk næringsliv. Dette mener jeg er galt. EU er ikke viktig for næringslivet i Norge. Handel med Europa er viktig for norsk næringsliv uavhengig av EU. Norsk industri har hatt nulltoll med EU siden 1977. Dette er en stund siden, men disse avtalene ble gjort via WTO. WTO vil sikre at Norge får handle med Europa uten toll og avgifter selv om EØS-avtalen blir sagt opp eller ryker. Erna nevner ikke engang EØS, så dette argumentet faller egentlig på seg selv. Næringslivet er ikke avhengig av EU-medlemskap.

Videre påstår hun at EU vedtar lover som vi må rette oss etter uten noen som helst innflytelse. Dette er også galt. Norge har muligheten til å påvirke, vi kan snakke med delegater og vi kan si hva vi mener. Det er bare når det skal avgis stemmer at Norge sitter på gangen. Deretter ser hun over vetoretten Norge har gjennom EØS. Det er et paradoks at Høyre klager over at vi må innføre så mange teite direktiver, når de selv aldri har gått i mot noen av dem.

Etter dette sier Erna at EU er viktig for verden, for de det er verdens største og mest vellykkede fredsprosjekt. Erna har rett i at EU i starten var ment som et hinder for at Tyskland skulle starte enda en krig, men fredsprosjektet skrinla de allerede etter Roma-traktaten. Siden da har EU vært en økonomisk-handelunion. I Lisboatraktaten står det at alle medlemslandene forplikter seg til å ruste opp EU-hæren. Mener Erna at dette er en fredshandling?

Frøken Solberg sier også at EU er den viktigste forkjemperen for et bedre klima. Det er riktig at EU har vært flinkere enn Norge når det kommer til kutt i utslippene av klimagasser, deres utslipp har faktisk gått ned siden Kyotoavtalen ble signert. Men jeg mener det er viktig å se på hva EU er bygd på. I EU står nemlig de fire frihetene øverst av alle regler. Dette betyr at disse frihetene er viktigere enn miljøet, og de skader. Alt skal produseres der det er billigst og settes sammen der det er billigst. Deretter skal det fraktes ut til 500 millioner europeere. Dette skader. I stede for at England lager sitt egne sko, så lager de skolisser, de sender til Polen, der skoene skolissene festes på sko de har fått fra Danmark, før de sendes til bake til England. Dette sparer EU noen kroner på. Disse kronene er viktigere for EU enn miljøet. I 2002 var det et klimatoppmøte i St. Johannesburg i Sør-Afrika. Her skulle det bestemmes hvordan klimakampen skulle kjempes videre. I den opprinnelige avtalen hadde USA fått inn en setning som sa at klimaregler skulle underlegges handelhensyn. Dette betyr at handel skulle være viktigere enn klima. Det var to land som talte i mot dette. Etiopia var det ene. Det andre var Norge. I løpet av to dager klarte Norge og Etiopia og få med seg hele EU og alle u-landene. USA stod alene igjen. Dette viser at det nytter å være enslig, progressiv småstat. Man må ikke være i Union for å påvirke verden. Det neste argumentet til Erna var at Høyre ønsker at Norge skal være med å påvirke hvordan Europa og verden utvikler seg. Dette er et bevis på at vi ikke trenger medlemskap for nettopp dette.

Videre sier Erna at Høyre ikke vil sitte i en regjering som nekter seg selv å snakke om EU. Dette er jo merkelig, siden Bondevik II sa at hvis Norge sendte EU-søknad under dem, kom regjeringen til å gå av. Dette er det samme som Soria moria-erklæringen sier. Høyre har sittet i en slik regjering. Men jeg er enig med Ernas hovedpoeng. EU-debatten er viktig, og burde være aktuell også neste periode. Spesielt siden Island har bestemt seg for å delta i «det gode selskap». Jeg tror ikke dette vil ha noen som helst påvirkning på Norge. Vi husker jo alle det skumle «svenske suget» fra 94

Her er videoen: